Å lide av angst og depresjon er ensomt.

Man går gjennom dagen iført en maske. Man er på jobb, smiler, ler og spøker med kolleger, men på innsiden er alt kaos. Et evig kaos av kvernetanker og en følelse av skam. Hvorfor takler du ikke livet? Hva feiler det deg? Alle andre mennesker greier seg fint i livet. Skjerp deg!

Jo vondere man har det innvendig, desto bredere smiler man. Kollegene mine kjenner meg som den spøkefulle, som byr på seg selv med morsomme historier fra hverdagen. Det de ikke vet er at jeg var på do og gråt i lunsjen. Sminken jeg har på er nylagt.

Noen dager, som i dag, orker jeg ikke tanken på småprat i lunsjen. Da lyver jeg glatt når kollegene mine spør om jeg skal bli med til lunsj. "Neida, jeg er ikke sulten", hører jeg meg selv si. "Jeg spiste en stor frokost". Så blir jeg sittende på plassen min alene og føler meg mislykket. Livredd for at noen skal gjennomskue min svakhet.

Jeg velger å være anonym da jeg ellers kan anses å ha klart meg bra i livet. Jeg har mange venner, en god jobb og en utdannelse som er helt riktig for meg. Likevel har jeg det vondt. Og skammen kommer snikende. Hvorfor har du det vondt egentlig? Du er frisk og greier deg bra i livet. Ingenting å klage på. Tenk på de som virkelig sliter. Du burde skamme deg.

Og her sitter jeg. Med skammen.